Vi har sett Hereditary - med pulsmåler!
Erlend og Marianne fra Filmweb-redaksjonen har sjekket om "Hereditary" er så skummel som folk skal ha det til.
Midt på lyse dagen blir Erlend og jeg invitert inn til privat visning av skrekkfilmen "Hereditary". Dagen starter ganske så bra, det er god stemning og livet smiler. Enn så lenge. Vi ler og tuller på vei inn i den tomme salen og benker oss på første rad. Vel viten om at nervene våre skal få kjørt seg, samtidig som vi ikke helt skjønner hvor mye. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg forestilt meg at jeg om noen timer må stå opp midt på natta for å se Family Guy etter å ha sett skygger på soverommet...
Både Erlend og jeg elsker spennende filmer og er det noe Hereditary er så er det akkurat det. Men når det overnaturlige vikles inn i historien reagerer jeg ofte med reell dødsangst, mens Erlend reagerer med latter. Filmer der ondskapen befinner seg i levende mennesker er greit, jeg kan låse døra når jeg legger meg. Sette på alarmen. Men det som ikke kan låses ute... Det som likevel finner en vei inn... Det skremmer meg. Veldig. Kanskje fordi jeg er en åpen tvilende agnostiker, som ikke utelukker noe. For hvem vet hva som egentlig finnes der ute?
Les mer, se trailer og finn billetter her
Filmen starter på et relativt behagelig spenningssnivå, som bygger seg gradvis oppover. Dette er ikke film der formålet er å skremme deg med et overraskende "BØ" så mange ganger som mulig, men som sakte, men sikkert kryper under huden din. Og blir der. Lenge. Da jeg så Skrik husker jeg at det var en del hopping i setet, men også mye latter i etterkant. Den kom ikke under huden min, i motsetning til den her.
Allerede etter ti minutter er skuldrene mine på nivå med haka og jeg har frysninger over hele kroppen. Jeg ser bort på Erlend, som ser ut til å ta det hele med knusende ro. Noe jeg fikk motbevist i etterkant, da han viste meg registreringen av pulsen sin. Uten å avsløre for mye av hva som skjer i filmen så kan jeg si såpass at når du endelig klarer å slappe av nok til å puste noenlunde normalt så kan du bare sette ned popcorn-bøtta. Wait for it! Men samtidig er jo det mye av moroa, så bare len deg tilbake du. Pust med magen.
I løpet av de to timene som filmen varer har jeg klart å flytte meg så nærme Erlend at jeg kan lukte hva han spiste til lunch. Og jaggu svever jeg ikke et par centimeter over stolen. Det føles i hvert fall slik. Når det hele er over blir vi bare sittende og kikke ut i lufta et par minutter. Jeg i full stillhet, målbundet og satt ut, mens Erlend har et mindre nervøst latteranfall. Om den var skummel nok? Ja. Ja, det var den.