Rød ørken

Antonioni forlater med Rød ørken det intellektuelle borgerskapet til fordel for industrimiljøet i Ravenna, hvor Giuliana lever med sin sønn og sin mann. Giuliana er mentalt ustabil og har problemer med å fungere med sine omgivelser. Det snakkes om en bilulykke som hun visstnok fremdeles sliter med de psykiske ettervirkningene av. Rød ørken er fremfor alt en visuell opplevelse. Bildene er komponert som malerier, hvor objektene i seg selv og ikke deres funksjon, står i fokus. Når kamera følger et rør, er det formen, linjene og fargene Antonioni er opptatt av. Antonioni bruker fargene uhyre bevisst – og revolusjonerende. I noen tilfeller hadde han faktisk malt objektene i unaturlige farger før han filmet dem.

Ifølge Antonioni er alle mennesker dømt til å være ensomme, men bare noen få av oss er klar over det. Det er denne ensomhetens avmakt, sammen med moderne fremmedgjøring, som er de sentrale tematiske ingrediensene i Rød ørken. Antonioni rører ved et eksistensielt paradoks i det moderne samfunnet: Umuligheten av å leve et tilfredsstillende liv, enten man velger å tilpasse seg, eller isolerer seg fra samfunnet.