The Party

"Festen er over.

Midt i innspillingen av "The Party" ble filmens allegori over et England i forfall innhentet av virkeligheten. - Folk gråt på settet, sier Sally Potter.
BERLIN (Dagsavisen): Sally Potter lager film med entusiasme, bravur, originalitet og engasjement, som i "Orlando". Nå har den britiske legenden stuet noen av dagens fineste skuespillere inn i en leilighet der en fest utspiller seg, men tittelen i denne harske politiske komedien spiller også på "mennesker som har mistet sin politiske visjon", og radbrekker "partiet" som politisk institusjon.

- Og det er ingen tvil om at det er Labour det er snakk om her, sier Kristin Scott Thomas til Dagsavisen.

I filmen spiller hun en nyutnevnt minister som skal feire sin nye posisjon sammen med nære venner.

- Dette er mennesker som har gjort suksess ut av sin intellektuelle kapasitet, og gjemt seg bak akademiske fasader hele livet. Men når dette selskapet finner sted er fasaden i ferd med å sprekke under trykket av instinktene, sier hun.

Og sprekker gjør det, av ulmende utroskap, svik, intimitetsfrykt og dødelig sykdom. Med Thomas og den britiske stjerneskuespilleren Timothy Spall i ledelsen for et ensemble bestående av blant andre Patricia Clarkson, Cillian Murphy og sveitsiske Bruno Ganz, blir 70 minutter effektive "The Party" en svart svir som ulmer av politiske referanser, og som får publikum i premierebyen Berlin til å falle sammen på stolene av latter. En svarthvitt film med Spall som midtpunkt der han stadig endrer stemningen gjennom å sette på gamle vinylplater, som soundtracket til "Jerusalem" i filmens åpning.

Kjærlig blikk

- Det er en film det mye og raskt dialog, som særlig vektlegger det de ikke sier, og som dermed framhever det de skulle ønske de hadde sagt eller det de ikke tør si. Og ja, musikken fra "Jerusalem" er et politisk statement, som resten av filmen siden det er en politisk komedie, et kjærlig blikk på et England som ligger nede, kunne Potter fortelle pressen etter premieren under årets Berlinale.

Hun filmet det hele i løpet av bare to uker, akkurat på det tidspunktet da britene stemte for å forlate EU.

- Men jeg begynte å skrive filmen like før britene gikk til parlamentsvalg, da det så ut som venstresiden var i ferd med miste sin evne til å stole på sin egen politikk og kompenserte med å framstå som sentrumsparti. Den gang var det knapt mulig å få øye på en venstre- og en høyreside, men det har endret seg radikalt på kort tid. Nå er alt så polarisert, og folk mister evnen til å vite hva som er sannhet og ikke. Derfor blir sannheten så essensiell i denne historien, både den politiske og den personlige, sammenvevd som de er. Historien handler om hva som kan gå galt når folk mister sine prinsipper og evnen til å konfrontere sannheten. Og så kom folkeavstemningen om Brexit. Skuespillerne og jeg gråt den morgenen da resultatet av folkeavstemmingen var klart. Jeg håper latter kan ha en helbredende effekt på denne tragedien vi gjennomgår, sier Potter.

Emosjonell

Hun gjør det som vanlig ikke lett for seg, denne gangen ved å filme i svarthvitt.

- Det var ikke tvil om at jeg måtte det, sier hun. - Svarthvitt gir et enormt rom for emosjonelle farger, det åpner rom i hjernen vi ellers ikke når fram til, og det er også en hyllest til mange av mine favorittfilmer som er i svarthvitt - den abstrakte vekten av svarthvitt er noe jeg setter stor pris på, sier hun, og hyller også skuespillerensemblet.

- Å kunne velge mellom så mange vidunderlige mennesker, respektere det de gjør og søker å gjøre er en gave. Dette var generøse skuespillere som det var en ære å jobbe med.

- Jeg trodde hun drev gjøn med meg. Selvsagt ville jeg jobbe med Sally igjen, hvem drømmer ikke om det, men jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg fikk vite hvem som skulle være med. Dette er i en klasse for seg, buldrer Timothy Spall, som da var ferdig med den store rollen som "Mr. Turner".

Til sammenlikning var innspillingen av "The Party" liten, intens og noe av det morsomste han har vært med på, bedyrer han. Sally Potter sammenligner det selv med noe nær et teaterprosjekt der det å komme på settet nærmest var som å gå på scenen.

- Vi ville finne en historie som var en komedie, men også ren cinematografi, hvor man nærmest føler intensiteten gjennom linsen og vi kunne konsentrere oss på hva som var viktig. Det var det stikk motsatte av de store studiofilmene med masse effekter som til slutt lammer deg fordi mye vil ha mer. Vi gikk til noe dypt humanistisk og gjorde det så kort og effektivt som mulig."
(Dagsavisens artikkel om filmen fra Berlin)

-----

"Janet has just been appointed minister in the shadow cabinet - the crowning achievement of her political career. She and her husband Bill plan to celebrate this with a few close friends. The guests arrive at their home in London but the party takes an unexpected turn for the worse when Bill suddenly makes two explosive revelations that shock Janet and everyone present to the core. Love, friendships, political convictions and a whole way of life are now called into question. Underneath their cultivated liberal left-wing surface people are seething. Their dispute leads to the big guns being brought out - even in a literal sense.
For her eighth theatrical feature British director and screenwriter Sally Potter, who last took part in the Berlinale Competition with Rage in 2009, has invited a stellar cast to join her party. Beginning as a subtly witty comedy replete with sharp-tongued dialogue, the film later veers off into tragedy. When life can no longer be controlled by reason, people will fight tooth and nail to protect their seemingly stable existence."
(Sakset fra programkatalogen i årets Berlinale.)