Godzilla (1954)

Særlig var nok hendelsene rundt fiskebåten Daigo Fukuryu Maru avgjørende, der hele besetningen på 23 mann ble utsatt for radioaktivt nedfall etter en amerikansk hydrogenbombe-prøvesprengning ved Bikiniatollen 1. mars 1954. Tidlig i november 1954 så dermed den aller første Gojira (Godzilla) dagens lys, og med den enorme publikumssuksessen den opplevde (selv om kritikerne var langt mer avmålte), ble dette starten på verdens lengste filmserie. 33 filmer har det blitt så langt i Japan og fem i resten av verden, med den siste så sent som i november i fjor, nemlig Godzilla -1.0, som er en direkte forløper til den første filmen.

Regissør og manusforfatter Ishirô Honda fikk et forholdsvis romslig budsjett fra Toho, og sammen med effektmaker Eiji Tsuburaya og produsent Tomoyuki Tanaka utviklet de en helt egen form for spesialeffekter, siden Japan på denne tiden manglet spesialister på stop motion-animasjon. De utstyrte en mann med en spesialbygd latex-drakt (mer enn 100 kilo tung og umulig å oppholde seg i mer enn tre minutter før man besvimte) som fikk gå løs på detaljerte miniatyrsett – senere kjent som suitmation. Designet var et 50 meter høyt monster, en blanding av dinosaur og reptil med en hud inspirert av keloid-arrene ofrene etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki ofte utviklet. Med atompust, evnen til å leve både over og under vann, muligheten til å regenerere skader og enorme krefter – ble dette et monster som det er nærmest umulig å overvinne. For ytterligere å forsterke referansene til atombomben åpnet filmen med en fiskebåt tatt av Gojira – en homage til Daigo Fukuryu Maru – og scener med hele byer lagt i grus av monsteret og overfylte sykehus. Dette var en mørkere og alvorligere tone enn det man normalt så i monstergenren, gjort med respekt av en regissør som fikk hele sin karriere omdefinert av denne filmen – fra å være regiassistent for Kurosawa og på vei til å bli en ny Naruse, ble Gojira hans nye bestevenn.