Il grande silenzio

I det snødekte Utah vinteren 1898 samles dusørjegere fra hele USA for å jakte på en stor gruppe lovløse som gjemmer seg i fjellene. Død eller levende betyr helst død i denne sammenhengen. Jean-Louis Trintignant og Klaus Kinski er begge med på jakten, men de har helt ulike motiv. Samspillet mellom de to karakterskuespillerne Trintignant og Kinski fungerer utmerket på tross av at den ene er stum, der de begge er iskalde drapsmenn låst fast i rigide æreskodekser.

Med The Great Silence viser Sergio Corbucci sitt mesterlige grep om en sjanger han selv insisterte på at han hatet, selv om han stod bak noen av sjangerens viktigste verk. Foruten denne gjorde han blant flere Django (1966), The Mercenary (1968) og Companeros (1970). I The Great Silence plasserte han handlingen i et snøtungt landskap, ulikt de fleste andre italienske westerns, og han uttalte at filmens mørke stemning ble inspirert av nyheten om Che Guevaras død rett før innspillingen startet.

Den amerikanske distributøren var meget misfornøyd med slutten og nektet å distribuere filmen. Her hjemme ble den stoppet av den norske sensuren, selv etter to vurderinger ble konklusjonen «Forrående». Dermed ble den italienske westernfilmens kanskje fineste øyeblikk – med musikk av Ennio Morricone – aldri vist på kino her hjemme. I ettertid regnes den som en av de sentrale spaghetti-westerns og har inspirert mange filmskapere. Mest kjent er naturligvis Quentin Tarantino og hans Hateful 8, mens man i Japan lagde en 26 episoders samurai-serie – Oshi samurai: Kiichi Hôgan (Mute samurai, 1973/74) med den utrolige Tomisaburô Wakayama i Trintigants rolle.

Restaurert kopi
Restaureringen av The Great Silence er utført i regi av Cineteca Nazionale. Det er tatt utgangspunkt i negativer som er i selskapet Movietimes eie, og arbeidet er gjort av laboratoriene Augustus Color og Studio Cine i Roma.