Vi befinner oss i Japan på 30-tallet. Sada er den nye piken i huset til bordellmammaen Toku, hvor hun skal jobbe for å betale ned ektemannens gjeld. Tokus virile ektemann Kichi får raskt øynene opp for Sada, og de innleder et til først svært frivolt forhold. Et forhold som blir mer og mer intenst, nærmeste en besettelse. Sada utvikler etterhvert en avhengighet etter Kichi, og penisen hans, og tåler ikke at han har sex med andre. Hun tar gradvis mer og mer kontroll over deres seksuelle aktiviteter og livet hans generelt, noe han villig lar henne gjøre. Sammen utforsker de nær sagt alle irrganger i den seksuelle verdenen, noe som leder dem over til sadomasochistiske aktiviteter hvor Sada fortsatt er den dominerende part. Utfallet av deres seksuelle reise blir etterhvert klart, og synes uunngåelig. <i>Sansenes rike</i> er en film om besettende kjærlighet, hvor begjæret etter kjærlighet og døden er det samme begjæret, og den samme gleden. Det mest sjokkerende med filmen er at den er basert på en sann historie, og kvinnen som er utgangspunktet for Sada er en kjent og populær figur i Japan. Naturlig nok er dette en film som ble svært omdiskutert da den kom i 1976, og selv om den raskt fikk status som et erotisk mesterverk har den hatt problemer med sensuren i flere land. Etter visningen under Berlin filmfestival ble den beslaglagt av politiet og holdt tilbake i 18 måneder før den ble tillatt, og her i Norge ble den først tillatt i år 2001, etter en runde hos Klagenemda for film og videogram. Til tross for at dette er en 25 år gammel film fortsetter den altså å skape like sterke følelser hos kritikere og publikum den dag i dag. <b>om regissøren:</b> Nagisa Oshima er en av de mest markante og kjente filmskapere i Japan. Før han ble verdenskjent for <i>Sansenes rike</i> i 1976 hadde han laget et tjuetalls filmer, hvorav titler som <i>Koshikei</i> (1968), <i>Shonen</i> (1969), <i>Tokyo senso sengo hiwa</i> (1970) og <i>Gishiki</i> (1971) er de mest kjente. Han fulgte opp suksessen med <i>Lidenskapenes rike</i> (<i>Ai no borei</i>) i 1978, og han bidro til filmens hundreårsjubileum med <i>Nagisa Oshima's 100 years of Japanese Cinema</i> i 1994. For det brede publikum er han nok mest kjent for filmen <i>Merry Christmas Mr. Lawrence</i> (1982) hvor David Bowie spiller hovedrollen. Hans hittil siste film <i>Tabu</i> (1999), har nylig fått kinodistribusjon i Norge. "Ryktet var løpt langt foran denne hans siste film, til de grader at det ble trafikkstans grunnet køene foran kinoen i Rue d'Antibes første aften den ble vist. Allerede samme kveld ble det arrangert ekstraforestilling, og siden har filmen vært vist to ganger pr. dag for spekkfulle hus. Hvert år skal her i Cannes oppvise en "skandalefilm" - Oshimas film er årets skulle vi tro. Og meningene er ytterst delte, ikke bare på grunn av filmens helt spesielle sujett, men på grunn av måten Oshima har gjennomført det på, pluss den fantastiske omstendighet at historien er basert på en autentisk begivenhet. Men altså i korthet (og her skal vi avstå fra å kommentere i hvilken grad denne betegnelsen er sterkt misvisende) dreier det seg om en mann som for så vidt er anormal derved at han opptrer med konstant ereksjon. Han er gift, men etablerer et forhold med en særdeles vakker prostituert, ved navn Sada. Særdeles opptatt som Sada blir av sin venn, går hun stadig mer heftig inn for til enhver tid å benytte seg av den stående invitasjonen som her foreligger døgnet rundt. For slik utvikler forholdet seg dag ut og natt inn og dette i ytterst raffinerte omgivelser, til sminkede geishaers inspirerende klimpre-toner. Og når Sada tar saken i sin egen hånd og fører den til munnen, så er det ikke den nasjonale drink det her refereres til." <b>Arne Hestenes, rapport fra Cannes i Dagbladet 18. mai 1976</b> "Oshimas behandling av denne historien gjør at den interesserer, uten at den kanskje blir helt levende for oss. Filmen har med andre ord Oshimas vanlige kvaliteter (intellektuell konsekvens, streng visuell form) og hans vanlige svakheter (litt skjematisk persontegning, mangel på umiddelbar dramatisk spenning). Men det kan ikke benektes at filmen har en mørk poesi i sin hensynsløse voldtekt på våre tabuer. Sluttsekvensene har en autentisk tragisk styrke. Det er i seg selv en bedrift med et så ømtålig tema. Trass i de ekstreme virkemidlene tror vi på Sadas og Kichis kjærlighet, og Oshima greier å gjøre deres desperate vilje til å fortape seg i en absolutt erotisk ekstase. Det er ingen tvil om at norske tilskuere vil måtte dra til Sverige for å se Oshimas film." <b>Harald Kolstad, Arbeiderbladet 3. januar 1977</b> "Statens filmtilsyn vurderte filmen 23.04.99 etter § 4 i lov om film og videogram, og har kommet fram til følgende: Aldersgrense: Forbudt for visning i næring i Norge. Begrunnelse: Filmen kan ikke godkjennes for visning i næring fordi den krenker sømmelighet." <b>Statens filmtilsyn, 23. april 1999</b> "Arthaus anker med dette Statens filmtilsyns forbud av filmen <i>Sansenes rike</i> for visning i næring. Forbudet ble gitt med begrunnelsen at filmen anses for å krenke sømmelighet. Arthaus anser dette forbudet som en feilaktig tolkning av loven. <i>Sansenes rike</i> av Nagisa Oshima har vært anerkjent som et filmatisk mesterverk siden lanseringen i 1976. Den har blitt vist på alle de største filmfestivalene, og hatt ordinær kinodistribusjon i flere land. Riktignok har filmen alltid vært regnet som utfordrende, og vært fulgt av diskusjon, men det er de færreste land som har gått til det skritt å forby den. Det kan i denne sammenheng nevnes at for eksempel Storbritannia (som i likhet med Norge praktiserer en svært streng sensur overfor erotiske skildringer) har tillatt filmen for visning i næring, i likhet med vårt naboland Sverige. [...] Vi mener derfor at verken den enkelte tilskuer eller samfunnet som helhet vil føle sin sømmelighet krenket av <i>Sansenes rike</i>. Hva som til en hver tid krenker sømmelighet vil naturlig nok variere med samfunnsutviklingen, og det er vår overbevisning at det norske folk i år 2000 er i stand til å håndtere en over 20 år gammel japansk filmklassiker. Vi har i tillegg sett at filmtilsynets senere godkjennelser av filmer med skildringer av nærgående seksuelle handlinger ikke har medført noen moralsk storm i det norske samfunnet og det er heller ikke dokumentert noen skadevirkninger på enkeltpersoner." <b>Arthaus, anke til Klagenemda for film og videogram 18. mai 2000</b> "I denne avveiningen er det sentralt for nemnden at kunst ikke bare skal skape glede ved formidling av inntrykk som enhver eller de fleste kan akseptere og assosiere seg med. Kunsten har en viktig samfunnskritisk side. Gjennom den skal også ytringer mange ikke liker og ikke kan assosiere seg med få sine uttrykk; kunsten skal også kunne være utfordrende og provokativ. I forlengelsen av dette er et viktig forhold at kunsten skal kunne diskuteres. Hvis denne filmen forbys, er noe slikt ikke mulig. Det gjelder både denne filmens innhold spesielt og de spørsmål den reiser generelt. Her ligger et viktig aspekt mot ytringsfriheten. Disse hensyn må gå foran den realitet at en del nok vil bli forarget av filmen og vil finne den usømmelig. Nemden vil anta at de fleste av et voksent kinopublikum nettopp på grunn av filmens formidling av provoserende kunstneriske inntrykk, vil anse den for å ligge innenfor grensene for sømmelighet. Det gjelder om man er enig eller uenig i om de kunstneriske ambisjoner helt ut er vellykkede og uten hensyn til om man anser filmen "kjedelig" eller spennende og severdig. Nemnden vil endelig vise til de rettslige premisser anført foran i pkt 2.1, som ikke levner noen tvil om at forannevnte momenter om filmens kunstneriske kvaliteter er relevante og sentrale ved en vurdering av filmen. Nemnden er etter dette kommet til at filmen <i>Sansenes rike</i> ikke krenker sømmelighet (og heller ikke strl § 382), jfr film og videogramloven § 4 annet ledd. Den kan dermed lovlig vises i næring." <b>Klagenemden for film og videogram, 5. februar 2001</b>