FRANCES HA er fortellingen om 27 år gamle Frances som bor i New York, selv om hun egentlig ikke har noen leilighet. Hun har praksisplass hos et dansekompani, men er egentlig ikke så flink til å danse. Og hun er bestevenn med Sophie, selv om de egentlig ikke er på talefot lenger. Frances kaster seg ut i livet, på jakt etter å realisere drømmene sine, men blir stadig konfrontert med virkeligheten. Filmen er både morsom og rørende. En herlig muntermelankolsk komedie om vennskap og en nydelig hyllest til New York i svart og hvitt. FRANCES HA har den fantastiske Greta Gerwig i hovedrollen. Hun har også skrevet manus sammen med filmens regissør Noah Baumbach som hadde sitt gjennombrudd med THE SQUID AND THE WHALE. Mickey Sumner spiller bestevenninnen Sophie og Adam Driver, uforglemmelig i tv-serien GIRLS, spiller en av birollene. ******** PRESSEN OM FILMEN: 6 Greta Gerwig imponerer stort i et portrett av generasjonen som ikke vil bli voksen - Klassekampen 6 Energisk og hodestups sjarmerende - Natt og Dag 5 Sjarmbombe ... Energien bobler rundt den søkende, sjarmerende, single Frances og hennes vimsete, men oppriktige forsøk på å finne ut av livet sitt - VG 5 Oppløftende og elskelig om voksesmerter i New York - Bergens Tidende 5 En kommende klassiker ... Greta Gerwig er fantastisk i en av høstens beste amerikanske filmer - Adresseavisen 5 Uimotståelig, optimistisk og morsom - Cinema 5 Vakker ... Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til tv-serien GIRLS eller Woody Allens filmer - Aftenposten 5 Greta Gerwig, som kan sjarmere en stein, gjør også rollen som Frances med bravur - Dagsavisen 5 En stjerne er født ... En skuespillerprestasjon utenom det vanlige - Fædrelandsvennen 5 Greta Gerwig gjør definitivt en av årets sterkeste prestasjoner - Filmmagasinet ******** FINURLIG OM VOKSESMERTER OG VENNSKAP Om FRANCES HA av journalist Julie Nordby Egeland "Ånei, enda en film om en halvnevrotisk New York-jente i 20-åra som sliter med å finne seg selv". Det var det første jeg tenkte etter å ha lest om FRANCES HA. Heldigvis tok det ikke mer enn ti minutter før hovedkarakteren Frances viste meg at hun er mer og noe annet enn en klisje', at hun virkelig er den New York-jenta i 20-åra man alltid har ønsket å få se på film, som man har lengtet etter å bli kjent med og som nå har fått sin oppstandelse. Frances er ekte vare. I FRANCES HA er det ingen hylgrining eller kasting av blomstervaser slik det kan være når filmer eller tv-serier skal portrettere New York-jenter som "don't get their shit together". Frances tar nedturene (og det er mange av dem) med et enkelt og uovervinnelig smil. Et smil som på glimrende vis gir uttrykk for både selvironi og nederlag, et smil som er der gjennom hele filmen og som man aldri blir helt klok på. Et smil som på merkelig vis gjør nedturene mer ektefølte enn det et gråteanfall ville ha gjort. Det føles som en enorm befrielse å bli kjent med ei jente i 20-åra som man syns er verdens mest pussige person, men som man på samme tid ser mye av seg selv i, og liker. At ingen av de utallige pinlige, og ofte tragiske, scenene i FRANCES HA verken overdramatiseres eller overspilles av hovedrolleinnehaver Greta Gerwig gjør det hele mer troverdig. Regissør Noah Baumbach lar situasjonene tale for seg selv, noe som forsterkes av at historien fortelles i sort-hvitt og generelt har et dempet estetisk uttrykk. Frances prøver så hardt å være sjarmerende, men kløner det alltid til. Og det er også det som gjør henne så innmari sjarmerende. Hun er en 27 år gammel danser, bor og lever sammen med bestevenninnen Sophie. Men plutselig bor de ikke sammen lenger. Sophie flytter ut, og Frances må finne ut hvordan hun skal takle hverdagen uten å holde Sophie i hånda. Frances er forlatt. Hun har ingen penger og ikke så mange andre venner heller. Hun forsøker å bli med i en dansegruppe, men hun er egentlig ikke så flink til å danse. Mens Sophie og de andre rundt Frances begynner å bli voksne, nekter Frances å følge etter. Frances har voksesmerter. Hun er, som noen påpeker, "undateable". Ok, så er Frances litt sprø. Hun reiser blakk og alene til Paris vel troende om at noe fantastisk "bare skal skje", noe det selvfølgelig ikke gjør. Hun poserer ubevisst og selvbevisst i hvert eneste speil hun kommer over, og hun unnskylder at hun ikke kan betale en restaurantregning med å si "I'm not a real person yet", som et lite barn. Det er ingen tvil om at FRANCES HA er pute-tv, men Frances er så skjønn at man bare må ta puta ned fra ansiktet for å se hvordan det går. For man vil så inderlig at det skal ende godt for henne. Men hvordan kan ting ordne seg for en jente som ikke vil vokse? Kanskje er det den naive, fomlende og samtidig passiv-agressive holdningen til voksenlivet som gjør Frances så kul. Kanskje er det Frances' gjenkjennelige voksesmerter som gjør at man blir så glad i henne. FRANCES HA er en muntermelankolsk film. Det er lite som skiller det humoristiske fra det tragiske. Det er denne røra av en fortelling som gjør at du ler til du får vondt i magen, men som også treffer deg i mellomgulvet. Det gjør det til en film man gjerne vil se enda en gang. Kanskje spesielt når man trasker rotløs rundt i byen, og bare leter etter et eller annet, ventende på at den gamle bestevenninna skal ringe, mens man snubler i fortauskanten og får skrubbsår på kneet. Akkurat som Frances. For på tross av at FRANCES HA gir innblikk i et lite glamorøst liv, full av kløning og flauser, så sitter jeg igjen fortryllet. Det er ingenting jeg heller vil etter å ha sett filmen, enn å få bo i dette magiske, sorthvite New York der voksenlivet settes på vent og der man kan dele leilighet med en jente som Frances.