"This would be a great job if it wasnt for all the fucking customers." <i>Clerks</i> er en munnrapp komedie med et par ekspeditører som helst ville sluppet å dra på jobben, snakker med seg selv, hverandre og alle mulige plagsomme kunder. Dante Hicks er ekspeditør i en snarkiosk, mens Randal betjener en ytterst middelmådig videobutikk vegg i vegg. Dante hadde egentlig tenkt å sove lenge denne dagen, spille litt hockey med gutta og more seg. Men han stepper inn for en kollega som er fraværende, og opplever en dag helt utenom det vanlige på jobben. Det begynner tidlig med at han bombarderes med sigaretter fra illsinte røykefiendtlige kunder, han sjokkeres over barndomsvenninnen Veronieas seksuelle betroelser, og han opprøres over å høre at ei jente han aldri kan glemme skal gå bort å gifte seg. Randal fornærmer sine kunder etter beste evne, og gir formelig blaffen i god oppførsel. På tross av sine forpliktelser i butikkene blir det hockeykamp på taket, besøk i begravelse med pinlig utfall, og en mann dør på toalettet. Dante forstår at han vil få fri imorgen. Kevin Smiths debutfilm er basert på virkelige hendelser i regissørens tidligere arbeidsforhold. Det er en film med grovkornet humor om de traumatiske 20-åra i et par menns liv. Overraskelsen var stor, både blant publikum og produskjonsstab, da <i>Clerks</i> vant "The International Critics Week Award" i Cannes. Da filmen ble laget, var det ingen som regnet med å se den noe annet sted enn i New Jersey, hvor den var tatt opp. Budsjettet var på snaue 27.000 dollar, penger som ble lånt av familie, pantsatte biler og kredittert fra filmstabens mange kredittkort. <i>Clerks</i> suksess skyldtes med andre ord ikke spesialeffekter og store filmstjerner. Med regissøren Kevin Smiths faktiske arbeidsplass som kulisser og kompisene som skuespillere er det dialogen som virkelig slår an. Rollefigurene i filmen tar opp betente problemstillinger som "risikoene involvert i å prøve å suge seg selv" eller "hvilken av Star Wars-filmene som er den aller beste", det hele med en sjargong som selv Eddie Murphy ville vært flau over. <i>Clerks</i> er i sin helhet en hyllest til slackerkulturen, de som, hvis det lot seg gjøre, gjerne kunne tenke seg å leve hele livet foran TV-skjermen utstyrt med lifetime supply på potetgull og ti tusen videofilmer å se på. I stedet blir de trøtte butikkarbeidere som gjør livet surt for kundene. Og når de en sjelden gang finner på å gjøre noe aktivt med fritida si, så lager de lavbudsjettsfilm og dyrker tilværelsen som prisbelønnede stjerne-regissører.