Hvem tror du at du er? Og hvordan forteller du historien om deg selv? Regissør Sarah Polley inviterer deg med på etterforskningen av sin egen familiehistorie. Hennes mor Diane og faren Michael var begge skuespillere. Deres ekteskap hadde oppturer og nedturer. Sarah var attpåklatten i søskenflokken. Da Sarah var 11 år gammel døde moren og tok med seg en stor hemmelighet i graven... I voksen alder starter Sarah et detektivarbeid hvor hun nøster trådene i familiehistorien og prøver å danne seg et bilde av moren Diane. Hva slags person var hun? Hva skjedde rundt tida Sarah ble født? Hvordan har morens hemmelighet påvirket alle i familien senere? Gjennom intervjuer med faren, søsken og venner av familien vokser det fram en stadig mer sammensatt fortelling, hvor alle har sin egen versjon og sin egen sannhet. STORIES WE TELL er en rørende og smart dokumentar. Med utgangpunkt i noe svært personlig har Sarah Polley laget en universell film om fortellingers betydning for våre liv. En film om familie, identitet, røtter, kjærlighet og det å se stort på livet. Sarah Polley (født 1979) er en kanadisk skuespiller og regissør. Hun ble barnestjerne i tv-serien VEIEN TIL AVONLEA på begynnelsen av 1990-tallet. Hennes gjennombrudd som filmskuespiller var i Atom Egoyans DEN SØTE ETTERTID (1997). Siden har hun gjort en rekke utradisjonelle valg som skuespiller. I 2006 debuterte hun som regissør med filmen AWAY FROM HER. Filmen ble nominert til to Oscar: For manuset til Sarah Polley og beste kvinnelige skuespiller til Julie Christie. I 2011 laget hun sin andre spillefilm TAKE THIS WALTZ med Michelle Williams og Seth Rogen. STORIES WE TELL er hennes første dokumentarfilm og fortsetter utforskningen av temaet samliv, familie og ekteskap fra spillefilmene. PRESSEN OM FILMEN: 6 En perle av en film En fantastisk film om fortellingene om oss selv - Adresseavisen 6 En øm, varm, klok film Årets hittil mest bevegende og betakende film - Dagbladet 6 Personlig og rørende familieportrett - Natt og Dag 5 En fascinerende detektivhistorie full av liv, humor og tristesse - Aftenposten 5 Historiefortelling av ypperste merke Setter i gang tilskuerens tanker og refleksjoner rundt egen historie - Bergens Tidende 5 Et gripende, og til tider rørende mysterium som fungerer best med minimale forhåndskunnskaper - Dagsavisen 5 En dypt besnærende dokumentar du ikke bør gå glipp av - Nettavisen HVA VET VI OM DEM VI ELSKER? av Tuva Ørbeck Sørheim, sjefredaktør i Kagge forlag Om det er et kunstuttrykk vi har blitt mette på, til langt over det nivået der kvalmen inntreffer, så er det kunst basert på kunstnerens eget liv. Manglende fantasi eller fascinasjon for egen navle er utbredt for tiden. Skepsisen lå derfor tykt utenpå meg da jeg skulle se kanadiske Sarah Polleys dokumentariske beretning om sin egen familie, STORIES WE TELL. Men hvor mange minutter tok det før jeg tenkte at jeg elsket filmen? Tre minutter? Seks? Ikke mange i hvert fall, før tanken var der, og ble der filmen ut. Det høres overdrevent ut, men det er altså helt sant. Like sant som at jeg gråt cirka to liter under filmen, selv om den egentlig ikke er så forferdelig trist. Kanskje jeg først falt for noe så banalt som super 8-bildene, som denne filmen er så full av. Disse uskarpe, ikke-redigerte hilsenene fra en førdigital tid, som minner oss på mennesker som har forsvunnet, muligheter som var og alt som har endret seg. Super 8-filmene likner hverandre, uansett om de er filmet i Norge eller Canada. Folk smiler, ler og vinker til kamera. På samme måte likner familien i STORIES WE TELL andre familier. Det er ikke noe ekstraordinært ved dem. De har noen pikante hemmeligheter, men hvilke familier har ikke det om man skraper litt i overflaten? Vi møter hele hurven; både søsken, far, venner og slektninger utgjør filmens fortellere. Den eneste som mangler er moren, Diane, som er filmens omdreiningspunkt. Hun er sjarmerende og flørtende til stede i super 8-opptakene, og de berørte tegner et bilde av en varm kvinne med stor appetitt på livet. At hun dør altfor tidlig av kreft dveler filmen overraskende lite ved. Det er da heller ikke nødvendig. Tapet av henne ligger og trykker sårt under alle beretningene. Motivasjonen for å fortelle om et liv, tiltar gjerne når noen er ugjenkallelig borte. Den døde kan ikke lenger fortelle sin egen historie, men utleveres i stedet til andres skjøre minner. Sånn sett har Diane flaks med sin familie, de er usedvanlig gode historiefortellere. Ikke minst ektemannen Michael. Med raspende, aldrende stemme leser han høyt fra sine litterære nedtegnelser om deres liv. Når jeg prøver å fange hva jeg falt så totalt for i filmen, ligger mye av svaret i hans velformulerte livsvisdom. Diane og han var et umake par. Når de hørte musikk, var hans impuls å lytte til den i ensomhet, mens hun på sin side fikk lyst til å danse og feste. Med hverdag, barnefødsler og to ulike personligheter fikk lidenskapen trangere kår. Men forholdet mellom kjærlighet og pasjon fungerer som kjent ikke slik at førstnevnte nødvendigvis forsvinner selv om pasjonen blekner. Michael reflekterer så fint og storsinnet rundt kjærlighet og livsvalg at vi rett og slett blir litt klokere av å lytte til ham. Samtidig er det noe bunnløst trist over erkjennelsene hans. Hadde han tenkt de samme tankene som 40-åring, ville livet hans sett annerledes ut. Slik er det vel for oss alle. Vi blir kloke for sent. Michael er altså bare én stemme blant flere; han kan bare presentere sin opplevelse av Diane. For andre personer i filmen var hun en annen. Det finnes titalls, ja, hundretalls fortellinger om et liv. Sannheten er i denne sammenheng en abstrakt, ugripelig størrelse. Av og til viser det seg at vi vet enda mindre enn det vi trodde. Det gjelder også familien i denne fortellingen. Som en venninne av moren sier tidlig i filmen: "I did sense that she was a woman of secrets." Vi skjønner at vi skal inn til en hemmelighet, men det er lenge uklart hva den består i. Regissør, og lillesøster i familien, Sarah Polley holder seg diskret i bakgrunnen, men sitter med klippemakten, og er dermed den suverene fortelleren. Hun slipper gradvis nyheter om moren. Så snart vi tror vi "har" Diane, åpenbares noe nytt. Polley drar fortellingen i én retning, for så å snu spillet. Nå må jeg være varsom med avsløringer, for her ligger filmens intrige. Dere får bare ta mitt ord på at dette er besnærende saker, egnet til å vekke drømmer og - igjen - refleksjon rundt hvem vi er, og hva som er sannheten om et liv. Og her ligger kanskje den største fascinasjonen ved filmen. At Sarah Polley til syvende og sist får oss til å tenke på det som interesserer oss aller mest: våre egne historier, vårt eget liv, vår egen navle.