Etter en tragisk hendelse, blir Erling motvillig involvert i de andre guttenes skjebner og en dag står han i spissen for et voldsomt opprør. Staten svarer med å sende et panserskip med 150 væpnede soldater til øya for å gjenopprette ro og orden. Om institusjonen Bastøy Bastøy skolehjem ble opprettet som følge av "Lov om behandling av forsømte barn" fra 1896. Staten kjøpte øya i 1898 og den første gutten ankom i 1900. Gjennom studiereiser til Europa ble det innhentet kunnskap og erfaringer fra liknende institusjoner. Det ble lagt ned mye planlegging i guttehjemmet på Bastøy, og det ble sett på som en mønsterinstitusjon. Man skulle forebygge og oppdra istedenfor å straffe. Myndighetene så det nødvendig å gripe inn overfor unge lovbrytere og barn som var i ferd med å utvikle en kriminell løpebane. Skolehjemmet skulle fungere som et lukket samfunn og gutter fra hele landet ble sendt dit for å oppdras til å bli "skikkelige samfunnsborgere". Bastøy skolehjem ble beryktet for sin brutale behandling av guttene og nedlagt i 1953. BASTØY SKOLEHJEM - MER UTFYLLENDE HISTORIKK Skrevet av Tove Wefald Pedersen, Leder Dokumentasjonsavdelingen, Norsk Folkemuseum Om kvelden den 20. mai 1915 rømmer fire gutter fra Bastøy skolehjem. Flere av dem har vært på skolehjemmet i lengre tid. Som de andre guttene er de kortklippet og kledd i skolehjemmets blå og grå uniformer. De er opprørte over behandlingen de får av de ansatte. Det er da heller ikke første gangen de forsøker å rømme. Guttene løper til skogs og tilbringer natten ut. De ansatte patruljerer rundt øya med motorskøyte hele natten uten å finne dem. Neste morgen forskanser guttene seg i en ubebodd bygning og motvillig går de etter hvert til oppstillingen på appellplassen hvor dagens arbeidsoppgaver skal fordeles. De fire guttene nekter å følge ordre og sammen med 30-40 andre gutter gjør de opprør. De løper i samlet flokk mot båthuset og bryter seg inn for å stjele to båter de kan rømme med. Samtidig har de ansatte ringt politiet i Horten, og tre politikonstabler kommer kort tid etter i båt til øya. Guttene bevæpner seg med steiner, stokker, stolbein, krokettkøller og kniv, og et voldsomt basketak mellom politi, ansatte og gutter oppstår. Guttene setter fyr på låven, flammene brer om seg og situasjonen er ute av kontroll. Fra Horten kommer store militære mannskaper, og panserskipet Norge, torpedobåter, fly og undervannsbåt sirkler rundt øya. Marinegaster kommer i land, skyter skarpe skremmeskudd, og jager de redde guttene mot sydspissen av øya. Opprøret er avverget og for de fire guttene er tiden på skolehjemmet over. De settes i arrest i Horten, blir dømt og får fengselsstraffer opptil 2 år. Bastøy skolehjem, som lå på Bastøya i innseilingen til indre del av Oslofjorden, var kanskje en av de hardeste oppdragelsesanstaltene i Norge på 1900-tallet. Skolehjemmet ble opprettet i 1900 og nedlagt i 1953. De første tiårene var oppdragelsen, disiplinen og straffene særlig harde, og mange forsøkte å rømme eller gjøre motstand, som ved det kjente opprøret i 1915. Bastøy skolehjem ble tidlig beryktet for behandlingen guttene fikk, og guttene som var der ble stemplet som "Bastøygutter". Skolehjemmet ble tidlig et begrep for folk flest. Og flere generasjoner gutter i Norge er vokst opp med foreldre som sa at "hvis ikke du er snill nå så havner du på Bastøy!". Til øya ble det sendt gutter mellom 8 og 21 år fra hele landet. Det var totalt plass til 150 gutter og mange var der i mer enn 2 år. Den øverste lederen på skolehjemmet var bestyreren. I tillegg var det en rekke ansatte som for eksempel lærere, håndverkere, gårdbestyrer, husholderske og betjenter. Skolehjemmet var en type institusjon som oppsto med bakgrunn i loven om forsømte barn av 6. Juni 1896. Loven kalles også vergerådsloven. Navnet "skolehjem" fikk denne typen institusjon fordi den skulle ta imot barn i skolepliktig alder. Da loven trådte i kraft, overtok staten tre tidligere oppdragelsesanstalter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa, Ulvsnesøy i Bergen og Falstad i Ekne ved Trondheimsfjorden. Staten kjøpte Bastøya for 95 000 kr og Bastøy skolehjem ble bygget. Lindøy oppdragelsesanstalt utenfor Stavanger, ble skolehjem i 1907, Våk skolehjem i Østfold startet opp i 1909, og i 1919 ble Buskerud skolehjem stiftet. Alle disse var skolehjem for gutter. Det ble også opprettet skolehjem for jenter. De ble kalt Bærum, Leira, Sletner og Toten, Trogstad og Åsgård skolehjem. Fra Bastøy skolehjem åpnet i 1900 og fram til 1915 hadde skolehjemmet status som et "særlig" eller "strengere" skolehjem. I dette lå det at til Bastøya ble bare de vanskeligste guttene sendt. Vergerådsloven presiserte forskjellene slik: "Ifølge nævnte lov skal der være 2 slags Skolehjem, strengere og mildere - strengere for mindst 12 Aar gamle Børn, som har forøvet grovere Forbrydelser, eller hvis Forhold paa anden Maade har vist, at de er i sær Grad sedelig forkomne; mildere for saadanne sedelig forkomne Børn, hvis Forhold ikke har været af den nævnte graverende Art, i mildere Skolehjem kan ogsaa Børn mellom 6 og 12 Aar anbringes". Juristen og professoren Bernard Getz (1850-1901) var hovedansvarlig for utformingen av vergerådsloven. Han hentet ideer fra den internasjonale kriminalistiske debatten om behandling av vanskeligstilte barn og unge. En debatt som kretset rundt de økende sosiale problemene som industrialisering og urbanisering førte med seg på denne tiden. En av sakene som var i fokus var å avkriminalisere samfunnets reaksjoner overfor barn og unge. Man skulle forebygge og oppdra istedenfor å straffe. Myndighetene så det nødvendig å gripe inn overfor unge lovbrytere og andre barn som de mente var i ferd med å utvikle en kriminell løpebane. Det var heller ikke tilfredsstillende å sende unge lovbrytere i fengsel. Det ble sett på som lite humant å sperre mindreårige inne og de fryktet påvirkningen fra eldre fanger. Det var også viktig å fange opp gutter som var i "faresonen" og som myndighetene fryktet kunne bli et problem i samfunnet seinere. Og i faresonen var gutter som for eksempel skulket skolen, rømte hjemmefra, stjal eller var "sedelig forkomne", "forsømte" eller "avvikende". Mange av guttene som ble sendt til skolehjemmet var foreldreløse eller hadde foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. De fleste av guttene kom fra byer og tettsteder, og mange var fra arbeiderklassen. Etableringen av skolehjemmet som institusjon var både et moralsk prosjekt som skulle redde guttene fra et liv i "fordervelse" og et disiplineringsprosjekt. Bastøy skolehjem ble sett på som en mønsterinstitusjon da den ble etablert, og det ble lagt ned mye arbeid i planleggingen. Gjennom studiereiser til blant annet Tyskland og England ble det innhentet kunnskap og erfaringer fra liknende institusjoner. Gjennom hardt arbeid, belønning, straff, disiplin og isolasjon skulle de vanskeligstilte guttene, oppdras til å bli såkalte gode samfunnsborgere og "normale". Skolehjemmet skulle være en total institusjon hvor guttene levde i en "familie"- struktur. Det var ment å fungere som et lukket samfunn hvor skolegang, arbeid og fritid fant sted innenfor et avgrenset område, uten uheldig påvirkning fra omgivelsene. De ansatte var stedfortreder for far og mor. De var der for å veilede og kontrollere, og sørget for at guttene ikke kom seg ut av skolehjemmets område i den tiden de var plassert der. Valget om å plassere guttene på en øy var derfor langt fra tilfeldig. Det var vergerådene i alle landets distrikter som bestemte hvilke barn og unge som skulle sendes på skolehjem Vergerådet ble gjerne sammensatt av en underdommer og presten i distriktet. I tillegg var fem av de valgte medlemmene i kommunestyret med. Guttene bodde i internater som ble kalt "hjem". Dagene på skolehjemmet hadde fast struktur med arbeid, skolegang og fritidsaktiviteter - både hverdag og fest. Bastøya hadde store arealer dyrket mark sammen med skogbruk og husdyrhold, og guttene utførte alle arbeidsoppgavene. I tillegg var det opplæring i ulike håndverk. Guttene fikk undervisning i de samme fagene som på folkeskolen. Det var faste måltider og fastlagte rasjoner med mat. De sov på sovesaler overvåket av de ansatte. Guttene hadde skolehjemsuniformer, ble kortklippet og fratatt alle personlige eiendeler. Skolehjemmets mer enn 50-årige historie er innholdsrik og full av kontraster, fra fortellinger om isolasjon, opprør og overgrep til beretninger om medmenneskelighet og håp.