Fra den lange åpningssekvensen hvor vi introduseres for de tre hovedpersonene - den skitne banditten Tuco (den grusomme), den iskalde og ondskapsfulle Angel Eyes (den onde) og den fåmælte Man With No Name (den gode) - til den siste sinnsyke scenen på kirkegården, er <i>The Good, the Bad and the Ugly</i> et mesterskap i filmatisk kulhet som vi knapt har sett maken til hverken før eller siden. Leones mest kjente film er en mytisk-romantisk bauta i westernfilmens historie, og også en av de aller mest voldelige (filmen var totalforbudt i Norge i 15 år). Ennio Morricones tema fra filmen er sannsynligvis det mest kjente stykke filmmusikk som noengang er skrevet - et par toner er nok til å umiddelbart hensette oss til en støvete ørken, stirrende inn i Clint Eastwoods stålgrå øyne. Filmen handler i korte trekk om tre revolvermenn på jakt etter 200 000 dollar som er gravd ned på en kirkegård. Tuco vet hvilken hvilken kirkegård det er, No Name vet navnet på graven, så de er på sett og vis stuck med hverandre. De havner i en fangeleir under oppsyn av Angel Eyes, som oppdager hemmeligheten og naturligvis selv vil ha tak i pengene. Leones film er så ekstremt gjennomført estetisk sett at den tåler utallige gjensyn.