Å vise oss de dopavhengiges hverdag er ikke nok. Ved hjelp av repetive foto- og klippeteknikker lar han oss ta del i deres daglige ritualer, og viser oss verden gjennom deres øyne, både av og på dop. Klargjøring og setting av skuddet, og den umiddelbare (og raskt falmende) effekten av dopet simuleres med raske montasjer av ekstreme nærbilder av smeltende stoff, lighterflammer, blodårer, pupiller som utvider seg. Parallelt bygges det opp en argumentasjon for at TV-slaver er minst like avhengige av sitt "dop" som det tradisjonelle stoffmisbrukere er. Morsfiguren Sara blir hektet på slankepiller og går ned i flammer, men katalysatoren er dusteprogrammet hun stadig vekk benker seg ned i godstolen for å se. Hennes fix illustreres på samme vis, med raske montasjer: slankepiller ristes frem og slukes, kaffe kokes, TVen skrus på. Og idet filmen nærmer seg sitt crescendo kryssklippes det ledende mellom de respektive montasjene til de tre og moren. Stoffmisbruket er ikke den store skurken, det er selve Avhengigheten som er mesterhjernen, roten til alt ondt, monsteret på slutten av spillet. Dette er drøye saker, naturligvis, og for å få lurt i oss hans moralske medisin, for å dra oss opp av dypet, må Aronofsky først få oss til å svelge kroken. Agnet hans er karakterene. Avhengighetens ofre. Dette er folk vi skal følge frem til den uunngåelige skjebnen, og som et viktig ledd sin snedige plan, lar Aronofsky oss først bli riktig godt kjent med dem før han nådeløst trykker på den store røde knappen som aktiverer filmens destruktive andre og tredje akt. (Som alle annonseres tydelig. Her rumler og ramler enorme tekstplakater ned fra himmelen med knusende tyngde, som styrtende skyskrapere, og identifiserer hver skjebnesvangre akt: Sommer, Høst og Vinter.) Effekten er smertelig og virkningsfull; dette er mennesker vi har fått sympati for, og opplevelsen av å se dem brenne opp og forkulle i sin egen personlige skjærsild er sterk. Og det er naturligvis det Aronofsky ønsker å oppnå. Han vil få oss til å vri oss i smerte idet menneskeskjebnene går opp i flammer og fullendes. Han vil få oss til å skjønne hvor farlig avhengighet kan være. Requiem for a Dream er ment å være en slegge i ansiktet, en oppmerksomhetsfanger og irettesetter. Som Kevin Spacey i David Finchers Seven sier: "Wanting people to listen, you can't just tap them on the shoulder anymore.You have to hit them with a sledgehammer. And then you'll notice you have their strict attention." Requiem for a Dream og dens måte å presentere sitt budskap på er et produkt av sin tid. Verden blir stadig mer blasert og kynisk. Darren Aronofsky er mannen som holder opp det dystre speilet. Fremdeles. - Geir Friestad