New Zealandske filmskapere er i vinden som aldri før. Regissører som Peter Jackson og Jane Campion behøver neppe noen videre introduksjon, og nå får de selskap av andregangsregissøren Niki Caro, som med <i>Whale Rider</i> har støvsugd festivalpriser i et omfang man ikke har sett maken til siden <i>Livet er herlig</i> sine dager! <i>Whale Rider</i> tar oss med inn i en verden vi sjelden får innblikk i - samfunnet til New Zealands staute urinnvånere, maoriene. Filmen åpner med en fødsel. Ifølge Whangarafolkets legender, kom deres forfar, Paikea, ridende til New Zealands kyst på ryggen av en hval for over tusen år siden. Siden den gang har hver førstefødte sønn i Paikeas slektslinje tatt hans navn, og ledet folket videre gjennom med- og motgang. Idet filmen åpner er en ny leder i ferd med å møte verden. Men gleden får ikke leve lenge. En gutt og en jente kommer til verden, men kun den ene av dem overlever, og det dødfødte guttebarnet tar moren med seg i døden. Med ett enkelt, nådeløst slag har skjebnens sverd kuttet ned halvparten av Porourangis familie, og Whangarafolket står uten sitt sårt etterlengtede lederemne. For jenter kan ikke lede. Tusen år med tradisjoner forbyr det... Tragedien får en rekke alvorlige etterspill. Bestefar Koro ankommer sykehuset med en skuffet mine. Porourangi har sveket sitt folk. Ikke at det er hans feil at fødselen gikk galt, men trøstende ord har Koro ikke å komme med. Nøkternt og frustrerende målrettet råder han tvert imot Porourangi til å legge det hele bak seg og "prøve igjen - folket behøver en leder." Når han så får vite at pikebarnet har overtatt Paikeas navn blir han fra seg av raseri. Noe slikt er simpelthen uhørt! Porourangi har værsågod å ta til vettet! Men Porourangi flykter istedet til Europa, og etterlater unge Paikea i besteforeldrenes varetekt. Elleve-tolv år senere. Paikea har i Porourangis fravær vokst seg opp til å bli en alvorstynget ung dame med seriøse bein i nesa. Bestefar Koros dypt motstridende følelser overfor henne har sørget for det. På overflaten gir han henne skylden for tragedien for så mange år siden, og dermed all ulykke som har rammet folket deres i ettertid, men innerst inne er han glad i sitt barnebarn - en kjærlighet han gir uttrykk for i særdeles tilmålte doser. Resultatet har blitt et herdet, men også tidvis ganske trist barnebarn. Så vender plutselig Porourangi tilbake, og det han har å fortelle gjør Koro desperat og rasende. Frustrert kaller han inn samtlige gutter til trening. En ny leder må finnes, blodsbånd til legendenes Paikea eller ei! Paikea forsøker også å ta del i undervisningen, men blir bryskt vist bort. Dette er kun for menn. Kvinner har ingenting der å gjøre. Kvinner kan ikke være ledere. Men Paikea lar seg ikke stoppe så lett. <i>Whale Rider</i> er en engasjerende og affekterende opplevelse, som på alle vis transcenderer det som raskt kunne blitt en etnisk feel-goodfilm av det grunne slaget. Filmens utrolig ansamling av publikumspriser sender riktignok tydelige signaler om at dette er ikke er en film som sender sitt publikum ut i vinterkulden med et tynget sinn - snarere tvert imot! Men filmens inspirerende og oppløftende budskap dyttes på ingen måte nedover hodene på publikum. Historien byr på en rekke overraskelser, ignorerer totalt Hollywoods standardiserte feel good-formularer, og lar det som rører seg under den usedvanlig vakre overflaten komme til syne i et tempo som er medrivende, ikke insisterende. <i>Whale Rider</i> er, kort sagt, en film som tar hele sin publikumsmasse på alvor. Intelligent. Stimulerende. Morsom. Trist. Vakker. Bedre blir det rett og slett ikke. <b>Om regissøren og skuespillerne</b> I rollen som Paikea finner vi den unge debutanten Keisha Castle-Hughes - et funn uten like. Hun har ingen tidligere skuespillererfaring å vise til, men gjør likevel en fantastisk og uforglemmelig innsats. Hakk i hæl følger Rawiri Paratene, som bestefar Koro. Med stor verdighet tolker han det som utvilsomt er filmens vanskeligste rolle. I rollen som Paikeas far, Porourangi, finner vi Cliff Curtis, som endelig får ta seg fri fra Hollywoods skurkeroller og fylle skoene til en positiv rollemodell - noe han selvsagt gjør med overbevisning og glød. Regissør Niki Caros startet sin karriere innen fjernsynet. Der skapte hun flere hederlig omtalte og prisnominerte dramaer, før hun så dristet seg ut i filmens verden. Først fulgte et par kortfilmer (<i>Footage</i> og <i>Sure to Rise</i>), før hun langfilmdebuterte i 1998 med den prisbelønte filmen <i>Memory & Desire</i>. <i>Whale Rider</i> er hennes andre spillefilm. Geir Friestad