Femten år bak murene var straffen for Juliettes forbrytelse. Når hun nå kommer ut, har søsteren Léa tilbudt henne å bo hos seg og sin familie. Døtrene er glade for plutselig å få ei ny tante, men mannen er litt mer skeptisk til å ha en fengselsfugl i huset. Ikke minst på grunn av hva svigerinnen ble dømt for. Juliette sier lite, og de som vet noe våger knapt spørre. Det blir klart at Juliette og Léas foreldre kuttet alle bånd til den straffede. De gangene Juliette må avsløre hva hun har gjort, blir hun møtt med sjokkert avsky eller lattermild vantro. Likevel må hun på et vis komme tilbake til samfunnet. Hun må vinne innpass i arbeidslivet, familielivet og det sosiale livet. Om filmen En film som handler så mye om det som ikke blir sagt, må selv holde kortene tett til brystet. Vi som ser på forstår at Juliettes forbrytelse var alvorlig, men får ikke vite hva hun gjorde før langt ute i filmen, og hva som lå bak ugjerningen blir ikke klart før helt til slutt. De siste årene har vi sett en del filmer som blir fortalt baklengs. De mest kjente er nok "Memento", "Fem ganger to" og "Irreversibel". På mange måter minner "Jeg har elsket deg så lenge" om disse filmene, selv om den blir fortalt forlengs. Også her har fortellingens viktigste begivenhet funnet sted utenfor filmen, og avsløringen setter hele filmen i et nytt lys. Kristin Scott Thomas gir et følsomt og troverdig portrett av en kvinne med spesielt tung bagasje. I Juliettes stilling må man velge hvem man skal stole på, hvem som skal få vite hva og når, og Scott Thomas viser med sitt nyanserte spill stor innsikt i mennenskesjelen. Juliette har på en måte bare ugjerningen sin å forholde seg til, men søsteren må også ta hensyn til mann, barn, kolleger og Juliette selv. Det er ikke en mindre krevende oppgave å skulle spille Léa, men Elsa Zylberstein klarer det med glans. Regissør Philippe Claudel debuterer med denne filmen, men er ingen amatør som historieforteller. I tillegg til å være romanforfatter er han nemlig også litteraturprofessor.