Zoo

Forråtnelsens estetikk Det har inntruffet en merkelig ulykke. En hvit Ford har kollidert med en hvit svane. Føreren av bilen, en kvinne ved navn Alba Bewick, må amputere det ene beinet, mens de to kvinnelige passasjerene i baksetet omkommer. De forulykkede var konene til tvillingbrødrene Oswald og Oliver Deuce. Filmens videre begivenheter utspiller seg kun rundt noen få scenarier: Omkring en dyrehage, i en nydelig park kalt LEscargot, i Alba Bewicks seng, og i boligene til de to enkemennene. Det er i disse omgivelsene Deuce-brødrene bedriver et noe bisart prosjekt: De filmer dyrekadavre som råtner. Gjennom nidtidig planlagte vitenskapelige eksperimenter, gjenskaper de ukers forråtnelse på film i løpet av noen få sekunder. Som alt annet i Greenaways filmunivers er ikke denne prosessen overlatt til tilfeldighetene. Hvert enkelt av de åtte dyrene svarer til ett trinn i Darwins lære om evolusjonens åtte utviklingsperioder. Men noe uforutsett sniker seg inn i det ufølsomme prosjektet. Brødrene blir forelsket. Begge føler en uimotståelig dragning mot morsfiguren Alba. Men de blir motarbeidet av hennes kirurg, Van Meegeren, en mistenksom skikkelse med tvilsomme biprosjekter. I likhet med den virkelige Van Meegeren, som opererte som kunsthandler under andre verdenskrig, lager han forfalskninger av den nederlandske 1600-tallsmaleren Jan Vermeer van Delft. Rollefigurene er ellers stramt komponert etter forbilder i romersk mytologi. Zoobestyreren Von Hoyten refererer f.eks. til guden for underverdenen, Pluto (han har på seg en Walt Disney Pluto-button!). Alba Bewick henviser til Juno (moder jord), dyrehagens prostituerte - Venus fra Milo - til Venus, og Deuce-brødrene til Gemini-tvillingene. Mens svanen i den absurde åpningsscenen viser til myten om Leda og svanen. Med andre ord; Peter Greenaway byr nok en gang på uhemmet lek med symboler og allusjoner. Han har selv uttalt at hans filmer er tilsiktet analysérbare. Mange vil nok synes at dette kun blir "intellektuelle armhevinger". Men det er for enkelt å avfeie filmene hans på denne måten. En film som Zoo fungerer så absolutt på flere nivåer. Ikke minst som umiddelbar filmopplevelse. Greenaways gåtefulle "intrige", hans skrudde verdensbilde og stiliserte tablåer, fascinerer etter mitt syn mer her enn i hans nyere filmer. Noe Michael Nymans minimalistiske filmmusikk skal ha sin del av æren for. Velkommen til Peter Greenaways dyrehage. lm Cinemateket 1997 --- Med et vell av hentydninger og referanser til den europeiske kunst- og kulturhistorie serverer Greenaway en rekke historier med Rotterdams Zoo som bindeledd. Sekvenser som viser såvel livets utvikling som dets forfall kryssklippes med et tvillingpars søken etter løsningen på forråtnelsens mysterium. Greenaway utfordrer publikum med sine gåtefulle allegorier i et nøyaktig komponert filmspråk. Cinemateket --- To kvinner omkommer i en kollisjon mellom en hvit Ford Galaxie og en svane. Dette blir opptakten til en ny interesse for tivllingbrødrene Oswald og Oliver, som begge blir enkemenn som følge av ulykken. (Filmtilsynet)