Allerede før lanseringen av Gaspar Noés <i>Irréversible</i> kan vi trygt slå fast at filmen kommer til å vekke sterkt blandede reaksjoner. Enkelte publikummere kommer garantert til å reagere med avsky på voldsomme scener i filmer, andre vil se at disse scenene er en nødvendig del av verkets livsanskuelse. Hvorfor skal vi da i det hele tatt gidde å utsette oss for et sånt mørke? Det originale ved Noés siste verk er slik jeg ser filmen at den nettopp forsøker å skape en motvekt til volden, hevnen og dødens pessimisme. Ved å fortelle historien baklengs beveger filmskaperen oss fra et punkt av den ytterste fornedrelse fram mot berøringspunkter mot håp og intimitet. Det er en slags alkymi, dette. Noés film begynner i mørk forakt men ender altså i en tandert håp. I et kompositorisk mesterstykke lykkes regissøren i en forvandling, han lager gull av det mørkeste avfall. For meg er det filmens store styrke: at den vikler seg ut av menneskeforakten og peker på mer optimistiske muligheter. Nikolaj Frobenius <b>om regissøren</b> Gaspar Noé er født i 1963. Han laget kort- og novellefilm før han spillefilmdebuterte med <i>Alene mot alt</i> (<i>Seul contre tous</i>) i 1998. Filmen ble vinner av kritikeruken i Cannes samme år. <i>Irreversibel</i> ble vist i hovedprogrammet i Cannes 2002.