Rosetta er en jente i tenårene. Hun bor sammen med sin mor på en campingplass utenfor en større by i Belgia. Første gangen vi møter henne har hun praktikantplass på et bakeri. Men prøveperioden er over og hun er ikke ønsket i fast lønnet jobb. Bakeriet utnytter ordningen med subsidierte praksisplasser, og har nok en billig praktikant i ermet. Rosetta aksepterer ikke at hun blir sparket på dør og setter seg til motverge, nærmest klynger seg til arbeidsplassen sin. Men systemet er sterkere. Rosetta kastes ut. Vår heltinne er en ensom sjel. Det er ikke mange som som legger merke til henne i det grå belgiske høstgufset. Kun gutten i vaffelkiosken på bussholdeplassen virker litt vennlig. De treffer hverandre ofte og et skjørt vennskap oppstår. Riquet, som gutten heter, forelsker seg i Rosetta, men hun er redd for å knytte følelsesmessige bånd. Hun har blitt såret en gang for mye. Det viser deg at Riquet er en liten luring. Ved å lage vaffelrøre hjemme kan han stikke en større fortjeneste av vaffelsalget i egen lomme. Han forteller Rosetta om svindelen. Det skulle han kanskje ikke ha gjort. Rosetta er ingen lykkejeger. Hun har ingen illusjoner om en rask vei til rikdom eller suksess. Hun tar ingen snarveier og er ikke kravstor. Rosetta ønsker kun å leve et normalt liv, ha et lønnet arbeid, tjene til livets opphold. Og hun vil holde sin sti ren, beholde verdigheten i et samfunn der mange andre selger både kropp og sjel for desperat å kunne holde hodet over vannet. Rosetta vil ikke miste selvrespekten. Juryen mottok mye kritikk da de ga <b>Rosetta</b> Gullpalmen i Cannes. Både journalister og bransjefolk hadde andre favoritter, men den kompromissløse juryformannen David Cronenberg er vant med upopulære avgjørelser og argumenterte hardnakket for denne lille belgiske filmen. I tillegg til Gullpalmen ble Emilie Dequenne kåret til beste skuespillerinne. Hun gjør en mesterlig innsats i rollen som Rosetta og bærer nesten hele filmen på sine spede skuldre, og det med en intens troverdighet. <b>om regissørene</b> Brødrene Dardenne har en lang rekke dokumentarfilmer bak seg, og mottok i 1997 en European Film Award for sin samlede innsats for dokumentarfilmen i Europa. Men det er først med spillefilmen <b>Løftet</b> (La Promesse) brødrene ble kjent i Norge. <b>Løftet</b> ble av et samlet kritikerkorps her hjemme kåret til beste importerte film i 1997. Både <b>Løftet</b> og <b>Rosetta</b> er filmer som ligger tett opp til dokumentarfilmen. Bruken av håndholdt kamera og det totale fravær av musikk gjør filmene til særdeles intense og hudløse portrett av ekte mennesker. Tilskueren kryper rett og slett under huden på skuespillerne. <b>Rosetta</b> er ved siden av <b>Fucking Åmål</b> kanskje den beste Dogmefilmen uten å være en Dogmefilm. Tross negativ oppmerksomhet etter Cannesfestivalen ble <b>Rosetta</b> en formidabel suksess på kino både i Belgia og Frankrike, med nesten en million solgte billetter så langt.