Handlingen utløses i det Sara blir oppsøkt av sin eksmann i et underlig lune, og så finner ham neste morgen, i leieboerens tomme hybel - skutt. Dette fører henne sammen med de øvrige kvinnene i mannens liv - hans nye modellkone (Petronella Barker), hans aldrende, glemsomme mor (Wenche Foss), og en av hans mange henførte studiner (Rebecka Hemse). Samtidig lar hun leieboeren få en stadig større plass i livet hun nå vil prøve å leve. Musikk for bryllup og begravelser er en moderne skandinavisk fortelling og en film i beste europeiske tradisjon, om vårt behov for orden og samtidig lengsel etter kaos. Den er nærgående, aktuell og underholdende, fortalt med krevende alvor og løssluppen humor. Og mye musikk. OM PRODUKSJONEN Musikk for bryllup og begravelser er innspilt vår/sommer 2001 i studio i Filmparken på Jar utenfor Oslo, samt på location i Oslo og Stockholm. Filmen ble prosjektert av Norsk Film AS og er produsert for Christiania Film AS av Edward A. Dreyer og Tom Remlov. UNNI STRAUME - manus og regi Unni Straume er født i Molde, og er en av Norges ledende og mest produktive filmregissører. Etter filmskolen arbeidet hun flere år som dokumentarfilmskaper og deltokpå en rekke internasjonale kortfilmfestivaler med sine personlige og poetiske dokumentarer. Hennes første spillefilm, "Til en ukjent" (1990), ble skutt i svart/hvitt og har den samme personlige stilen som kortfilmene hennes. "Til en ukjent" fikk glitrende kritikker og deltok først på filmfestivalen i San Sebastian og ble dertter en ren slager ved filmfestivaler verden over. Filmen ble også solgt til flere europeiske land. I 1993 ble hennes kortfilm "Avsporing" vist i det offisielle programmet under filmfestivalen i Cannes, og ett år senere ble spillefilmen "Drømspel" vist i "Un Certain Regard" i Cannes. Hun mottok også den norske Filmkritikerprisen for "Drømspel". Hennes tredje spillefilm, "Thranes metode" (1998), befinner seg i filmsamlingen til Museum of Modern Art i New York. Unni Straume har bodd i Italia siden 1994, noe som har satt et stadig tydeligere preg på hennes arbeid. HARALD PAALGARD (fotograf) Unni Straume samarbeider nok en gang med en av våre beste filmfotografer, Harald Gunnar Paalgard. Han har fotografert Unni Straumes "Til en ukjent" (1990), "Drømspel" (1994) (som gav ham Guldbagge for Beste Foto)og "Thranes metode" (1998). Blant de godt over tyve filmene han forøvrig har fotografert kan vi nevne: Jan Erik Dürings "Fabel" (som han debuterte med i 1980), Ola Solums "Orions belte" (som han fikk Amanda for i 1985), "Landstrykere" (1989) og "Trollsyn" (1994), Leidulv Risans "Etter Rubicon" (1987) og "Krigerens hjerte" (1992), Tristan DeVere Coles "Dykket" (1989), Berit Nesheims "Frida - med hjertet i hånden" (1991), Hans Petter Molands "Secondløitnanten" (1993), Lars Bergs "Maja Steinansikt" (1996), Trygve Allister Diesens "Tyven, tyven" (2002) og "Mørkets øy" (1997), Hilde Heiers "Suffløsen" (1999), samt islandske "Universets engler" (2000), danske "Manden som ikke ville dø" (1999) og svenske "Juleoratoriet" (som gav ham Guldbagge for Beste Foto i 1997). Harald Gunnar Paalgard fikk Kodak-prisen for Årets Fotograf i 1994. LENA ENDRE - Sara Den svenske skuespilleren Lena Endre er utdannet ved Teaterhögskolan i Stockholm og har vært fast tilknyttet Dramaten siden 1987. Der har hun ofte arbeidet med Ingmar Bergman. Hun spilte Solveig i hans oppsetning av "Peer Gynt" (1991), Marie Steuber i "Rummet och tiden" (1993) og er nå aktuell i Schillers "Maria Stuart" som skal på turné til New York våren 2002. Lena Endre spilte også i Ingmar Bergmans TV-produksjon "Larmar och gör sig till" (1997). Lena Endre har vært med i et tyvetalls filmer siden debuten i 1984 i Tom Cleggs spionfilm "Slagskämpen". Hun var med i Bille Augusts "Den gode viljen" (1991) og "Jerusalem" (1996) (sistnevnte rolle gav henne Guldbagge). Lena Endre gjorde stort inntrykk på oss nordmenn som frillen Eline Ormsdatter i Liv Ullmanns "Kristin Lavransdatter" (1995) og som Marianne i "Troløs" (2000), samt i hovedrollen i Kjell-Åke Anderssons "Juleoratoriet" (1996) - sistnevnte var også fotografert av Harald Paalgard. Hun har spilt i "Besökarna" (1988), Daniel Bergmans "Søndagsbarn" (1992), og i Richard Hoberts "Spring för livet" (1997), "Øyet" (1998), "Födelsedagen" (1999) og kommende "Alla älskar Alice" (2002). BJØRN FLOBERG - Peter Over 300.000 nordmenn så Bjørns Flobergs herlige tolkning av den livsbejaende telegrafist Rolandsen i Erik Gustavsons "Telegrafisten" (1993). Og over en halv million skandinaver har til nå sett ham som Dinas far i Ole Bornedals "Dinas bok"! I 1976 debuterte Bjørn Floberg på film i Laila Mikkelsens "Oss". Siden dengang har en av våre mest erfarne filmskuespillere deltatt i tredvetalls filmer, bl.a. Erik Gustavsons "Herman" (1993), "Hører du ikke hva jeg sier!" (1995) og "Sofies verden", Hans Petter Molands "Secondløitnanten" (1993) og Marius Holsts "Ti kniver i hjertet" (1994). Bjørn Floberg har også deltatt i store skandinaviske co-produksjoner, som bl.a. Åke Sandgrens "Dykkerne" (2000), Nils Gaups "Misery Harbour" (1999), Kjell Sundvalls "Den siste kontrakten" (1998) og Peter Flinths "Ørnens øye" (1997). Bjørn Floberg hadde i flere år sitt daglige virke ved Det Norske Teatret i Oslo, der han bl.a. spilte hovedrollen i "Gaukreiret". Han ble håndplukket av Lars Norén til hovedrollen i hans drama "November", som hadde verdenspremiere på Det Norske Teatret i januar 2001. GORAN BREGOVIC - Bogdan/komponist Goran Bregovic har både komponert musikken og debuterer som filmskuespiller som eksil-serberen Bogdan i Musikk for bryllup og begravelser. Goran Bregovic, født i Sarajevo med kroatisk far og serbisk mor, er i dag en av Balkans fremste komponister og er et stort navn internasjonalt. Han har komponert filmmusikk til et titalls filmer, bl.a. Emir Kusturicas "Sigøynernes tid" (1989), "Underground" (1995)og "Arizona Dream" (1993), Philomene Espositos "Toxic Affair" (1993) og Patrice Chéreaus "La Reine Margot" (1994) og har gjennom disse filmene samarbeidet med artister som Iggy Pop, Ofra Haza, Johnny Depp og Scott Walker. Han komponerte også musikken til Philippe Rousselots "The Serpent's kiss" (1997). Han studerte fiolin og 16 år gammel startet han kultrockgruppa "Bijelo dugme" (Hvit knapp) og ga ut 13 album som solgte over 15 millioner i Jugoslavia fra 1974 - 1989. Han møtte unge Emir Kusturica da han var bassist i et punkband. Da de møttes senere i midten av åttiåra, overbeviste Kusturica Bregovic om at han måtte arbeide for landets filmindustri. Deres partnerskap ble forseglet med den uforglemmelige musikken til Kusturicas fantastiske film "Sigøynernes tid" (1989), der Bregovic vendte tilbake til røttene i slavisk- og sigøynermusikk og blandet det med popmusikk og moderne teknikk. Goran Bregovic er det man kan kalle en verdensartist: han har alltid basert arbeidet sitt på en blanding av flere typer musikk - og aner vi ikke norske stemninger i Unni Straumes Musikk for bryllup og begravelser? REBECKA HEMSE - Kaja Svenske Rebecka Hemse spiller Peters unge elskerinne Kaja. Hemse er kjent i Norge etter komiserien "Endelig fredag" på TV2 og Daniel Bergmans "Syndere i sommersol" (2001). Hun spilte Lisbeth i Svend Wams "Sebastian" (1995). Ellers har hun siden en brakdebut i tittelrollen i en maratonoppsetning av Wedekinds "Lulu" på begynnelsen av nittitallet, deltatt i et tyvetalls svenske TV- og spillefilmer: Hun spiller Inger i alle Beck-filmene og TV-seriene. (I den første Beck-filmen "Beck" (1997) het hennes rollefigur Ingrid.) Hun er nå bosatt i Norge og er på vei til å bli like ettertraktet her hos oss som hjemme i Sverige. PETRONELLA BARKER - Helen Norsk-engelske Petronella Barker spiller Peters engelske kone Helen. Petronella Barker har arbeidet med Unni Straume på "Thranes metode" (1998) og novellefilmen "Pappasøndag" (1999). Petronella Barker gjorde stort inntrykk i Lasse Glomms "Sweetwater" (1988), ellers husker vi henne fra Oddvar Einarsons "Havet stiger" (1990), Morten Kolstads "De blå ulvene" (1993), Lars Bergs "Farlig farvann" (1995) og i Marit Åsleins bidrag "Misunnelse" i "De 7 dødssynder" (2000). Petronella er utdannet på Statens Teaterhøgskole, men har alltid gått sine egne veier og søkt profesjonelle utfordringer der mange av hennes samtidige kolleger har foretrukket fast tilknytning til et et teater. Dette har gjort henne til en allsidig, profilert og hyppig brukt representant for sin generasjon norske skuespillere.