Den berømte sangerinnen Floria Tosca har et kjærlighetsforhold til maleren Mario Cavaradossi, som er i gang med å male et portrett av Maria Magdalena i en av Romas mange barokkirker - Sant Andrea della Valle. Hun stusser litt over at kvinnen på bildet likner en kjent romersk adelskvinne, og ber Cavaradossi forandre øynene hennes slik at de blir svarte, som Toscas egne. Den unge maleren har forbindelser til revolusjonære grupperinger, "voltairianere", som kjemper for å frigjøre folket fra kirkens tyranni og gjenopprette den romerske republikk. Pavestatens hemmelige politiagenter, ledet av den beryktede Scarpia, jakter på opprørerne, mens Napoleons militære fremrykning truer utenfra. Men det er flere som er interessert i den skjønne sangerinnen. Nettopp den grusomme Scarpia, som til tross for det kirkelige vervet praktiserer sin libertinske vellyst uten hemninger, har lenge drømt om å ta Tosca i sin favn. Og når han finner en måte å tenne hennes sjalusi på, øyner han at han kan oppnå begge sine mål - både å fengsle og torturere de revolusjonære, og å forlyste seg med den ildfulle divaen... Puccinis opera hadde premiere for drøyt hundre år siden - på Teatro Costanzi i Roma den 14. januar 1900. Handlingen i dramaet er lagt til omlag hundre år før det igjen, fra pavebyen Roma i Napoleonskrigenes tid. Det var da arven fra den franske opplysningstiden og revolusjonen ble brakt ut i alle Europas land, til forskrekkelse for det gamle aristokrati og den geistlige makt. En brennaktuell problemstilling i komponistens samtid, da det unge Italia (samlet i 1870) var på kollisjonskurs med den katolske kirke. Paven, som hadde mistet sin stat, hadde trukket seg tilbake i et indre eksil, innenfor Vatikanets murer. Kirken aksepterte ikke den nye statsdannelsen før i 1929, etter at Mussolini hadde fått lagt en demper på de verste utslagene av "voltairanernes" ideer. Og det var bråk rundt premieren på Tosca. Handlingen foregikk i Roma, men det var en representant for Nord-Italias progressive kultur som fortalte historien. Kanskje det var derfor kritikerne vendte seg mot operaen, om det da ikke var av de grunner de selv oppga - operaen var altfor full av brutalitet, råskap og blodsutgytelser. Men publikum elsket det. Iløpet av få år var den satt opp på operascener over hele verden, og Tosca er fortsatt et av de aller mest spilte musikkstykker. Som drama er det en forbløffende enkel og gripende historie som fortelles. Alt foregår på mindre enn 24 timer, og det er bare 3 scener som benyttes - én for hver akt. Først er vi i en kirke, dernest i et rom i Palazzo Farnese, før vi i siste akt befinner oss på taket av Engelsborg - Castel Sant Angelo. Da har vi beveget oss bare noen ganske få kilometer gjennom Romas gater. Aktørene er få, og handlingen formes nesten utelukkende gjennom dialoger. De store hendelsene er bakgrunn, de foregår utenfor operaens sted: Napoleon blir slått i et slag, Romas myndigheter og innbyggere feirer det med fakkeltog og gallaforestilling gitt av dronningen, politispionene fanger radikale opprørere som har gjemt seg nede i en brønn og torturerer dem senere på det grusomste i en kjeller, - men vi er hele tiden i "rommet ved siden av". De store aktørene er ikke her. Napoleon, paven, dronningen av Napoli, konsulen av den Romerske Republikk og den reaksjonære hærføreren Melas kjemper andre steder. Det er de mindre menneskene, ofrene for historiens gang, som det handler om. Fokus er på det dilemmaet hovedpersonen må løse - et uløselig dilemma typisk for de klassiske tragedier, der alle utveier fører til undergang. Giacomo Puccini 22.12.1858 - 29.11.1924. Født i Lucca, i en familie av musikere. Utdannet i Milano, hvor han kom i kontakt med det radikale kunstnermiljøet - gli scapigliati, "bustehodene". De toneangivende strømningene i kunsten var naturalisme og dekadentisme. Puccinis musikk beveger seg mellom senromantikkens melodiøsitet og modernismens formeksperimenter. Noen vil anse ham som den siste av de store, de gamle gode, mens andre opplever ham som forløperen for det 20. århundres rabulister - Schönberg, Alban Berg og Stravinskij. Hans mest kjente verker er operaene La Bohème, Madama Butterfly, La fanciulla del West, Gianni Schicchi, Manon Lescaut og Turandot. I samtiden vakte han heftig debatt, det ble skrevet pamfletter mot ham og mange kritikere avfeide ham som vulgær, provinsiell og lettvint. Heller ikke publikum var alltid på hans side, selv om mange av verkene ble store kassasuksesser. Det er først i de senere år at musikkvitenskapen har gått grundig til verks og analysert Puccinis mesterlige utnyttelse av partiturets dramaturgiske muligheter. Nærheten mellom tekst og musikk, de brå stemningsomslagene og den nærmest dybdepsykologiske fargeleggingen av rollefigurene, er gjennomført med en behendighet som ikke står tilbake for noen. I all den virtuose melodiøsiteten ligger det en realistisk tone under, slik at operaens rollefigurer får dybde og spillerom. Toscas tragedie vokser for hver gang man hører den, og når etterhvert emblematiske dimensjoner. Hun trer til slutt fram som selve den tragiske heltinne. Jon Rognlien "Skal du se én opera i livet, må det bli Tosca. Har du sett mye opera, bør du se denne operafilmen. Film er best på kino. Opera er best i operaen!" Bjørn Simensen - operasjef "Operafilm er en syntese av film og opera - de som elsker opera, må også forføres av film, og de som elsker film, må forføres av opera. Tosca er praktfull som film og som opera og er altså et høydepunkt for oss som er fanget av begge kunstarter. Tosca er for meg den mest fullkomne operafilm jeg til nå har sett - og jeg har sett dem alle! - tror jeg." Ingeborg Moræus Hanssen - kinodirektør Oslo Kinematografer