Landsbyidioten Schlomo har imidlertid et forslag: la oss kjøpe et tog og deportere oss selv, til Palestina. En vill idé, kan den i det hele tatt lykkes? De planlegger at på det falske deportasjonstoget må landsbyfolket selv spille såvel tyskere, offiserer og soldater, som togpersonale og deporterte. Med toget kan de passere sperringene og de tyske frontlinjene for å komme seg til Det Lovede Land - Eretz Israel - via Sovjetunionen. I hemmelighet forbereder hele landsbyen seg så fort de kan på den store ekspedisjonen. Ikke-jødene i nabobyen må ikke lukte lunten og sladre. Tyske uniformer blir sydd, skomakerne lager ridestøvler, hjelmer støpes. En lærd slektning kommer for å undervise jødene i å snakke tysk uten jiddisch-aksent, og en kommunistisk fetter i hovedstaden febrikerer falske, tyske ausweis. Mat til hele reisen blir laget, og toget bygges opp vogn for vogn. Så en natt, når det gamle lokomotivet endelig er pusset skinnende blankt, kan toget dra avgårde. Som en ekte Noas ark står toget klar til å redde landsbybefolkningen fra undergangen. <b>Musikk av Goran Bregovic</b> Musikken til <i>Livets tog</i> er skrevet av Goran Bregovic, født 1950 i Sarajevo, med kroatisk far og serbisk mor. Etter å ha studert fiolin, dannet han 16 år gammel gruppen "White Button" som ble Jugoslavias ledende kult-band fra 1974 til 1989, med 13 album. På denne tiden traff han den unge Emir Kusturica, som spilte bass i et punkband, en form for opprør og åpning mot vesten som ble dyrket av jugoslavisk ungdom. Mot midten av 80-tallet treffer Goran sin venn igjen, og det fører til at han begynner å arbeide i den lokale filmbransjen. Dette samarbeidet konkretiseres i den uforglemmelige musikken til <i>Sigøynernes tid</i> (1989), hvor soundtracket blir en internasjonal bestselger. Dette er musikk med røtter både i det slaviske og hos sigøynerne, en sammensmelting av folkemusikk og moderne produksjonsteknikker. Denne åpent kosmopolitiske holdningen blir komponistens varemerke, en uopphørlig leting etter fusjoner av all slags musikk. Til <i>Dronning Margot</i> (1994) søker han i den jemenittisk-jødiske musikken til Ofra Haza, til <i>Underground</i> (1995) henter han fram den kappverdiske tradisjonen hos Cesaria Evora, mens han til <i>Arizona Dream</i> (1993) tar for seg og forvandler Iggy Pop. Som en rød tråd i alt sammen ligger sigøynermusikken, selve innbegrepet av fusjon. Her finner han kilden til en musikk som virkelig er universell, til tider symfonisk og intim, med lyrisk tøylesløshet og rigid perfeksjonisme. Etter å ha satt musikk til et dusin spillefilmer før <i>Livets tog</i>, utvider Bregovic nå denne musikalske fusjonen ved å ta til seg grunnprinsippene i den østeuropeiske, jødiske musikken i tradisjonen etter Klezmer. <b><i>Livets tog</i> vs <i>Livet er vakkert</i></b> Da regissøren Radu Mihaileanu på filmfestivalen i Sundance ble spurt om å kommentere likhetene mellom <i>Livets tog</i> og Roberto Benignis Oscar-vinner <i>La vita e bella - Livet er vakkert</i>, kunne Mihaileanu fortelle at han et par år tidligere hadde sendt Livets tog-manuset til nettopp Roberto Benigni, med tanke på å få ham til å spille hovedrollen som den lille mannen konfrontert med det store Holocaust. Til svar fikk han at Benigni dessverre var opptatt med andre prosjekter og ikke kunne ta rollen. Overraskelsen ble derfor stor da Mihaileanu ikke lenge etter fikk se Benignis nye film. Enten hadde Benigni et nesten identisk manus på gang før han leste Mihaileanus manus, eller så hadde Benigni latt seg inspirere voldsomt av <i>Livets tog</i>. Kopi eller inspirasjon? Se filmen og døm selv!