Et Japan herjet av økonomisk nedgang, kaos og en ungdomsgenerasjon ute av kontroll ruller dommedagstungt inn i det nye millenniet. Staten smeller jernneven i bordet og griper inn i et forsøk på å få bukt med rebelske og voldelige skoleelever. Den radikale reformen <i>Battle Royale</i> innføres: hvert år velges en tilfeldig skoleklasse ut, dopes ned og transporteres til en øde øy. Der utstyres de med eksplosive halslenker, matrasjoner og hvert sitt tilfeldige våpen. Deretter er oppgaven enkel: drep alle andre! Det er ingen regler. Alt er lov. Men det er bare én vinner - den som fremdeles står levende igjen til slutt. Og som en liten ekstra motivasjonsfaktor for å få blodtørsten på topp: er mer enn én fremdeles levende etter tre dager detoneres halslenkene, og alle dør. De 42 ofrene vi møter i <b>Battle Royale</b> er klasse 9B ved Zentsuji ungdomsskole; en variert ansamling ungdommer - alt fra nette og pasifistiske kjærestepar til rivaliserende klikker, datanerder, sportsidioter, sosiopater og helt vanlige, gjennomsnittlige unge. Verten for det perverse spillet er den hevngjerrige læreren Kitano (spilt av multikunstneren Takeshi Kitano), som likte dårlig å bli knivstukket av en av klassens elever ved en tidligere anledning. Hevnen han serverer er definitivt av det iskalde slaget. En etter en sendes elevene ut med sin eklektiske blanding av våpen: maskinpistoler, armbrøster, grytelokk, økser, kikkerter, giftampuller, sverd og mere til. Spillet er i gang. <b>Battle Royale</b> er en energisk og ikke minst djevelsk morsom film, som innimellom fontenene av blod retter en ruvende og advarende pekefinger mot dagens japanske samfunn og retningen det er på vei inn i. Ikke rart dermed at de lokale politikerne umiddelbart fordømte filmen (lenge før de hadde sett den, naturligvis), dens budskap og ikke minst regissøren selv. Den ble forsøkt forbudt, uten hell, men fikk en høy aldersgrense som skulle hindre hovedmålgruppen - ungdom under 16 år - i å se den. Men <b>Battle Royale</b>s fandenivolske regissør, Kinji Fukasaku, gikk bredbeint ut i media og oppfordret ungdommen til å storme kinoene i slike mengder at det ville være umulig å hindre dem i å slippe inn. Resultatet lot ikke vente på seg - publikum køet i opptil to dager før premieren for å sikre seg billett til de første visningene. <b>Battle Royale</b> ble en monsterhit. Et fenomen. Og nå er turen kommet til Norge. <b>Om regissøren</b> 70 år gamle Kinji Fukasaku er en av ringrevene innen japansk film. Etter å ha jobbet som regiassistent ved Toei studioet fra 1953, regidebuterte han i 1961 med <i>Greed In Broad Daylight</i>, et modig stykke film noir. Filmen markerte startskuddet på en svært produktiv karriere, med opp til tre nye filmer i året. Mest kjent er han for å ha revitalisert yakuzafilmen, den japanske gangsterfilmen, med en røff, håndholdt, nesten dokumentarisk skytestil i filmserien <i>Battle Without Honor and Humanity</i> (1973-1974), som regissører som Quentin Tarantino, John Woo og Takeshi Kitano alle sammen holder opp som viktige inspirasjonskilder. Som femtenåring ble han, som mange andre jevnaldrende, satt til å jobbe med likrydding etter de alliertes bombing under den andre verdenskrig - en opplevelse som naturlig nok satte dype spor. <b>Battle Royale</b>, som er hans 61. film, er på mange vis inspirert av følelsene og situasjonene han opplevde dengang.