Sannhetens natur, satt opp mot historiefortellingens løgnaktige form, er fellesnevneren for de to historiene <i>Storytelling</i> er bygget opp av. Første delen, "Fiction", er lagt til et collegemiljø på midten av 80-tallet, mens "Non-fiction" forteller om en dokumentarfilmskaper som følger en umotivert high school-elev og hans familie. I "Fiction" innleder en professor i litteratur, Mr. Scott, et forhold til en av sine unge kvinnelige studenter. Han har vunnet Pulitzerprisen, uten at dette har åpnet noen dører for ham. Han underviser på et tredjerangs college og er bitter. Mr. Scott tar sin hevn ved å forføre sine unge kvinnelige studenter, der målet er å knuse dem psykisk. Selma Blair (<i>Legally Blond</i>), spiller Vi, studenten som nettopp har avsluttet forholdet til kjæresten som lider av cerebral parese, og som tiltrekkes av sin sterke lærer. I "Non-Fiction" møter vi Toby, en mislykket dokumentarfilmskaper, en New Yorker som ikke har klart å realisere seg selv. Prosjektet hans nå er å lage film om ungdom på high school. Han følger Scooby og hans familie, The Livingstons. Scooby er uinteressert i videre studier, men er veldig opptatt av å komme på tv, eller spille i film. Han vil bli talk-show-vert. The Livingstons er en perfekt familie å lage humor-dokumentar om, her finnes den godmodige far (John Goodman fra <i>O Brother Where Art Thou?</i>), en nervøs mor og den irriterende veslevoksne lillebroren. Toby portretterer disse menneskene fra deres dårligste sider, uten en gang å være klar over det selv. Todd Solondz skaper svart komedie der latteren stopper på vei ut, og man møter sine egne vrangforestillinger i døra. En ubehagelig form for underholdning man ikke kan være likegyldig til. Med <i>Storytelling</i> utforsker Todd Solondz også begreper som kjønn, rase, berømmelse og utnyttelse. <b>Todd Solondz</b> Todd Solondz er født 15. oktober 1959, på New Jersey i USA og debuterte som regissør med kortfilmen <i>Shatts Last Shot</i> og spillefilmdebuterte med <i>Fear, Anxiety and Depression</i> (1989). I begge disse filmene spilte han også hovedrollen selv. Solondz slo igjennom internasjonalt, etter å ha lagt skuespillerkarrieren på hylla, med <i>Welcome to the Dollhouse</i> (1995). Filmen vant juryens spesialpris under Sundance filmfestival og ble også hedret med pris i Berlin samme år. I 1998 kom <i>Happiness</i> som både vant filmkritikernes pris i Cannes og ble nominert til Golden Globe for beste manus i 1999. Todd Solondz nådeløse karakteristikker av amerikansk middelklasse har gjort ham til en av vår tids mest kontroversielle regissører. <b>Om sannhet og fiksjon</b> (av Geir Gulliksen forlagsredaktør, Oktober) "Det finnes ikke noe godt norsk ord for non-fiction, det er kanskje betegnende at det ikke finnes noe godt engelsk ord heller. "Non-fiction" er jo bare en nektelse, en litt halvhjertet påstand, ikke-fiksjon, og grunnen til det er kanskje at det ikke finnes noe slikt som en helhjertet påstand om en sann historie. I "Fiction" uttaler skrivelæreren, som er en Pultizerpris-belønnet forfatter, at så snart du begynner å skrive, vil alt du forteller bli fiksjon. Det er noe alle som har forsøkt å skrive vil vite: når du skriver en roman, blir alt du skriver inn i den fiktivt, uansett hvor biografisk utgangspunktet ditt måtte være. Og poenget med det er selvfølgelig at hvis du ønsker å fortelle din egen historie kommer du til å mislykkes - hvis du ikke mislykkes er det fordi du har begynt å se på din egen historie som fiksjon. Men vi vet jo også at de sanne historiene ikke er så veldig sanne i journalistikken heller. Alle som har sett media omtale noe man selv kjenner godt til, vet at det du ser i avisen eller på tv bare har en svak og nesten tilfeldig forbindelse med det som blir omtalt. Begreper som "story" og "vinkling" og "aktualitet" og om det er en "sak" eller en "ikke-sak" er bestemmende for hva det er mulig å si, i media. Dramaturgien bestemmer alt. I beste fall er detaljene riktige. Men det det egentlig handler om, blir borte. I fiksjonsfortellinger er det i beste fall omvendt: detaljene behøver ikke være riktige, men grunnfølelsen, kjernen, må føles sann. Hvis sannheten er en fiksjon, er fiksjonen også den eneste sannhet. Vi vet jo at enhver historie kan fortelles på mange måter, fra ulike vinkler. Når vi vet at nyhetene er en slags fiksjon, tror vi på de fiktive nyhetene."