GRBAVICA forteller den gripende historien om alenemoren Esma og tenårings-datteren hennes Sara. Sara tror hun er datteren til en krigshelt som døde ved fronten, men sannheten viser seg å være en helt annen. For Esma er en av mange kvinner som ble offer for systematisk voldtekt under den grusomme krigen som herjet landet. <b>Gripende filmkunst fra Sarajevo<b/> av Svein Mønnesland, UiO At en ung, ukjent kvinnelig filmskaper fra Sarajevo lager en fim som vinner Gullbjørnen, viser to ting: at den grufulle krigen i Bosnia 1992-95 har gitt grobunn for temaer som kan behandles kunstnerisk i lang tid fremover, og at Bosnia har unge talenter som kan utnytte dette stoffet. Av alle overgrepene som ble begått, skiller voldtekt seg ut, både fordi voldtekt som ledd i krigføring går ut over de mest uskyldige ofre, og fordi overgrepet så lett blir dekket over pga. skam. Voldtekt i krig har alltid funnet sted. Under krigen i Bosnia ble spørsmålet om systematiske massevoldtekter av muslimske kvinner politisert, og påstått overdrevet. At det skjedde i stor stil, er dessverre blitt dokumentert. Men som ved andre massive overgrep er det enkeltskjebner som kan nå oss. Grbavica er en bydel i det sentrale Sarajevo som serberne holdt under den 3 1/2 år lange beleiringen av byen. Filmen foregår i etterkrigs-Bosnia, hvor menneskenes indre, kanskje mer enn byens ytre, fortsatt er preget av krigens spor. Traumer, arbeidsløshet, apati og kriminalitet preger dagliglivet for mange. Gufset fra krigen er der, stadig åpnes nye massegraver. Alvorligst er likevel den manglende viljen til oppgjør om skyld og straff, fortsatt er de verste krigsforbryterne på frifot, og krigsprofitørene blir samfunnsstøtter. Men ikke bare på det politiske plan må sannheten fram, filmen viser at også på det personlige plan kan bare sannheten gi håp om et bedre liv. Med noen av det tidligere Jugoslavias fremste skuespillere i rollene, med barn som overgår de profesjonelle i skuespillerkunst, og en gjennomarbeidet dramaturgi, er dette en film som står som et lysende filmatisk kunstverk. Men først og fremst er det en dokumentarisk skildring av ettervirkningene av den største katastrofen som har rammet Europa etter den annen verdenskrig, folkemordet i Bosnia-Hercegovina. En kvinnelig regissør har med denne filmen skildret kvinnenes skjebne i krig på en dyptloddende måte. Med sin enkle historie om forstillelse og sannhet, skam og forakt, knyttet til et evig tema i menneskenes historie, er den også allmenngyldig.