<i>La Strada</i> er filmen som gjorde Fellinis navn verdenskjent. Publikum stilte seg opp i lange køer for å oppleve denne unnselige lille filmperlen som kalte på adjektiver som poetisk, typisk italiensk, fantastisk, irrasjonell og gripende. Den nesten engleaktige, men barnlig enfoldige Gelsomina selges av sin mor til den primitive og rå muskelmannen Zampanò for 10 000 lire. Zampanò livnærer seg ved å opptre på landsbyenes lokale piazzaer og markeder sammen med et omreisende sirkus. Han behandler sin nye assistent hardhendt og hjerteløst og gjør åpenlyse tilnærmelser til andre kvinner i hennes nærvær. Når hun ikke vil stjele for ham, slår han. Likevel forblir hun lojalt ved hans side - han er den eneste hun har å holde seg til i en ny og fremmed verden. Hun sjarmerer sin dyriske eier med sitt klovneaktige vesen, og når hun til slutt rømmer sin vei, følger han umiddelbart etter henne. De ender opp på et hestesirkus, hvor Gelsomina fascineres av ømheten til linedanseren Il Matto, også kalt "Narren". Dette ergrer den etterhvert sjalu Zampanò. Han dreper den hjertegode narren og Gelsomina er sønderknust. Fellini plasserer sin helgenaktige lille klovn i en ufølsom og ond verden. Hennes lidelse tjener likevel til å forløse mannen som mishandler henne, et tema Fellini også behandlet i andre filmer på 50-tallet. Selv om <i>La Strada</i> er som løftet ut av neorealistenes lærebok, var den det første modne uttrykk for en selvbevisst, poetisk filmstil, basert på Fellinis personlige, indre landskap. Det som skiller ham fra neorealistene og deres materielle (marxistiske) overbygning, var hans spirituelle visjon. "<i>La Strada</i> er faktisk den fullstendige katalogen over hele min mytiske verden, en farlig fremstilling av min identitet, foretatt uten forholdsregler." Federico Fellini