Otar har forlatt fattige Tblisi for å søke lykken i Paris. Her jobber han som bygningsarbeider tross sin legeutdannning. Tilbake i den nedslitte leiligheten i Georgias hovedstad sitter hans mor, søster og niese. For dem er brevene og telefonene fra Otar et høydepunkt i en slitsom og gledesløs hverdag. En dag slutter telefonen å ringe, og etter en tid mottar Marina budskapet om brorens død. Men hun vil i det lengste skåne moren fra den ubarmhjertige virkeligheten. "Tiden etter Otar er en allegori på livet til tre generasjoner mennesker i den tidligere kommunistrepublikken. Eka tilhører den idealistiske generasjonen, som lot seg forføre av kommunismens retorikk og som hardnakket nekter å oppgi illusjonene. Datteren Marina er en av den tapte generasjon, de som fikk oppleve å se at alt de hadde trodd på var løgn, men at de hadde oppdaget det for sent, slik at deres egne liv var bortkastet. Unge Ada representerer derimot en ny generasjon, en som vil trenge ut av apatien og isolasjonen, som vil gjøre noe med situasjonen og realisere sine drømmer. Filmen retter et kritisk blikk mot det georgiske samfunnet, men det er et utålmodig blikk, fullt av pågangsmot til å sprenge grensene og bringe Georgia ut av bakevjen det har ligget i. Dette er et folk man må bli kjent med, for de er en del av det fremtidige Europa, et Europa som er større, mer mangfoldig og mer spennende." Kirsti Thorsen, oversetter av <i>Tiden etter Otar</i> <i>Most memorable about the film is the performances of the three women. They transform ordinary lives into a kind of domestic poetry.</i> Boston Herald